Stor jazz i lite format

Trio-jazz er krevende! Men når denne besetningen funker er det aldeles herlig å høre på.

Artig gjenhør

En rekke av landets fremste jazzmusikere var under Kjell Karlsens vinger tidlig på 60-tallet. I diverse settinger på denne plata finner vi legender som Frode Thingnæs, Atle Hammer, Knut Guettler, Totti Bergh, Bjarne Nerem og Rune Gustafsson.

Allsidig og elegant

Helge Lien er en aktiv og meget spennende musiker. Hans plate med den herlige gruppa Tri'o Trang, viser hvor bredt den allsidige pianisten er. På denne plata har han fått med seg Frode Berg på bass og Knut Aalefjær på trommer - en kombinasjon som har skapt en plate med stemningsfull jazz signert noen av de virkelig store jazzmusikerne vi har hørt.

Samtidsjazz med «lokal» musiker

Trompeteren Eckhard Bauer og hans tre medmusikere Fredrik Øie Jensen på baritonsax, David Trubenbach på trommer og Roger Arntzen på bass har så absolutt lagt grunnlaget for en fremtidig og spennende kvartett. Med 10 egenkomponerte og nyskapende låter har de utviklet et spennende musikkbilde med utgangspunktet i musikernes felles fascinasjon av «west coast jazz».

Pytten er stor den

Tvers igjennom fasinerende! Tre ord som sammenfatter inntrykket av denne lille geni-strek av en plate.
Sverre Gjørvad spiller til vanlig trommer og dette er hans debutplate som soloartist og komponist.

Gledelig sax-portrett

Tidlige innspillinger med Bjørn Johansens (1940) lekne saksofonspill er endelig tilgjenglig takket være Oslo Jazz Circle. Denne platas kutt spenner i tid fra 1960 og frem til 1990 og spesielt i de aller tidligste innspillingene er det fasinerende å høre hvor moden den da 20 år gamle musikerens spill var.
Vi møter Johansen i en rekke spennende grupperinger, fra kvartetter, via ensemble med strykere til et tromboneband.

Ekte kjærlighet til musikken

Oslo Jazz Circles portrettserie har denne gangen kommet til en legende i norsk jazz. Einar «Pastorn» Iversen har, siden sin debut i 1952, markert som en av landets ypperste pianister og han har samarbeidet med kremen av både nasjonale og internasjonale musikere, som Dexter Gordon, Johnny Griffin og Art Taylor.

Tidløst og blått

Man kan stadig oppleve at ørene blir forført. Hilde Heftes nyeste plate, basert på musikk av jazz-legenden Bill Evans er uten tvil av det slaget.

Sprell levende!

Det er trygt og solid det som Brazz Brothers gir ut denne gangen. Og i fornyelsens tegn har de vært dyktige med en bevisst bruk av elektronikk. Artig er det også å registrere at mye av det nykomponerte materialet peker i videre musikalske retninger enn tidligere.

Kos for sjela

Det er bare å ta på seg raggsokkene, krype under pleddet å la sjela få vakker øremat.
Maken til album som de fire ekselente musikerne Ove Bjørken, Finn Sletten, Bjørn Kjellemyr og Jan Gunnar Hoff har skapt skal man virkelig lete lenge etter. Dette er beint ut vakkert, lekent, fasinerende, og utrolig dyktig gjort. Og instrumenteringen er genial i sin enkelhet.

Sprudlende - rått - levende

1300 Oslo består av glitrende instrumentalister som oser av kvalitet tvers igjennom.
Denne live-skiva fra «Blå» er groovy, har trøkk og musikernes viser en perfeksjonisme av det sjeldne slaget. 1300 Oslo er et slags lite storband og jeg kan love at her spruter det skikkelig i noe som best kan betegnes som et musikalsk adrenalinkick.
Verd å merke seg er et tidvis vanvittig tubaspill av Lars Andreas Haug, som lar lytteren sitte måpende igjen.

Gobiter i fleng

Det er lite sus av foreventning som brer seg over cd-rackert når Jon Eberson og Carl Morten Iversens nye plate dras i gang.

En skattekiste

En ny produksjon fra Oslo Jazz Circle presenterer denne gangen landets kanskje mest profilerte og dyktige jazz-saksofonist innen sitt felt, Bjarne Nerem (1923-1991).
Og det er faktisk mye å glede seg over på denne plata som inneholder innspillinger som spenner fra 1962 til 1980. Og ingen av låtene er tidligere utgitt.

Høy stressfaktor

Det er stressende, tonene fyker hit og dit, tilsynelatende helt uten mål og mening. Sten Sandell har med seg bassisten Johan Berthling og perkusjonisten Paal Nilssen-Love på denne plata. Og det er dyktige musikere som skaper «Standing Wave», men er det musikk? Eller er det kun toner som slippes ut i det fri? Er det i det hele tatt mulig å bli grepet av denne timen med lyder hvis man har hang til musikk med en eneste liten meningsfylt akkord?

Stilfull og sensuell debut

Det er masse varme i stemmen til Solveig Slettahjell - en stemme som passer perfekt til det utvalget av standardlåter hun har plukket ut. Det hele er slepent, romantisk og stilfullt gjort. Og hennes medspillende musikere bygger fint opp om hennes vokale tolkninger.

Frekt, morsomt og godt

Søyr anno 2001 er en blanding av unge, spennende mennesker som musiserer sammen med eldre, distingverte og rutinerte herrer. Instrumentariet, som består av blokkfløyter, trompet, saksofoner, fløyter, trombone, euphonium, den sære alt-klarinetten, synth, gitar, piano og tradisjonell rytmegruppe, samt to glitrende vokalister på toppen gir et uvanlig variert musikalsk maleri.

Trollmannen med stikkene

Javel - dette er sært. Å lytte til en hel cd der en musiker skaper lyder kun med hjelp av stikker og tre trommesett er unektelig en drøy oppgave for de fleste. Men man opplever faktisk en viss fasinasjon etter hvert som plata får lov til å feste seg i øregangene.

Jazz-pondus

Baryton-sax er for mange mange et riktig så kult instrument, der det ligger å «raper» i bånn av heftige blues-låter. John Pål Inderberg er milevis unna den type oppstøt.

Et pirrende landskap

Supersilent er ute med sin femte produksjon. Gruppa som nekter å la seg kategorisere utforsker stadig nye klanglige landskap. «5» er kompromissløst, i den forstand at de vever sammen en unikt lydbilde - bruker nye og utfordrende settinger i deres musikkskapende.

Nær innertieren

Den er farlig nær full pott, Ulveseths siste cd «I wish I knew». Det eneste som hindrer toppkarakter er denne anmelders hang til å se plata som en kompositorisk enhet. I så henseende blir brytningen med Sigurd Arnesens nye komposisjoner og de mer tradisjonelle arrangementene litt i overkant, selv om kontrastene mellom låtene overhodet ikke er malplassert.