Javel - dette er sært. Å lytte til en hel cd der en musiker skaper lyder
kun med hjelp av stikker og tre trommesett er unektelig en drøy oppgave
for de fleste. Men man opplever faktisk en viss fasinasjon etter hvert
som plata får lov til å feste seg i øregangene.
Baryton-sax er for mange mange et riktig så kult instrument, der det
ligger å «raper» i bånn av heftige blues-låter. John Pål Inderberg er
milevis unna den type oppstøt.
Supersilent er ute med sin femte produksjon. Gruppa som nekter å la seg
kategorisere utforsker stadig nye klanglige landskap. «5» er
kompromissløst, i den forstand at de vever sammen en unikt lydbilde -
bruker nye og utfordrende settinger i deres musikkskapende.
Den er farlig nær full pott, Ulveseths siste cd «I wish I knew». Det
eneste som hindrer toppkarakter er denne anmelders hang til å se plata
som en kompositorisk enhet. I så henseende blir brytningen med Sigurd
Arnesens nye komposisjoner og de mer tradisjonelle arrangementene litt i
overkant, selv om kontrastene mellom låtene overhodet ikke er
malplassert.
